Forord

Jeg ble interessert i rockabilly mens jeg studerte i Oslo, høsten 1998, og gnisten ble for alvor tent etter et besøk på bruktplatebutikken Pretty Price i Dronningens Gate. Kvelden i forveien hadde en ivrig rockabilly-samler solgt unna mye av platebeholdningen sin. Jeg var tidlig ute den dagen, og fant et uvanlig stort og assosiert utvalg i rockabilly-hylla. Innehaveren – en hyggelig og svært prateglad Oslo-gutt – viste vei i LP-bunken, og var ikke sen med å plukke ut platene som tilfredsstilte kravet fra kjøper: ”Finn fem LP-plater til en gitarist som vil finne ut hva rockabilly er for noe”.

Dette var drømmejobben for selgeren som var fostra på revival-rockabilly fra 1980-tallet, og plateutvalget som låg i den gule plastikkposen 350 kroner senere var tydelig prega av vedkommendes musikksmak. Tre av platecoverne fjerna enhver tvil, både når det gjaldt selgers favorittband og mine beskjedne forkunnskaper og antagelser om hvordan et rockabilly-band skulle se ut: Høye pannelugger og bakoversleik; brylkrem, bestefarskammer og Lucky Strike-sigaretter; svarte korte skinnjakker og spreke fargerike tatoveringer; oppbretta halvtrange olabukser og svarte slitte boots; kontrabass og halvakustisk gitar; chopper-forma Harley Davidson-motorsykler og skinnende flammelakkerte årgangsbiler med terninger i frontruta. Bandet på de tre LP-ene er rockabilly-trioen Stray Cats, og mannen som på platecoverne framstår med den høyeste panneluggen og en rød-orange Gretsch 6120 (gitar) rundt halsen, er denne oppgavens hovedperson Brian Setzer.

I forbindelse med avhandlinga vil jeg si en stor takk til følgende personer:

Arild Syvertsen for lån av bøker og musikk, og for mange Amerika-samtaler.
Jan Ove Ousdal for hyggelige besøk, og lange “vinylkvelder”.
Steinar Kalander som har vist meg hvordan en rockabilly bor, og som snart skal få igjen halve LP-bunken sin.
John Inge Knutsen for faglig kompetanse, og uunnværlig hjelp i en skummel dataverden.
Bjørn Harald Jensen som har delt sin store kunnskap om gitarens ”indre organer” med meg.
Lars Håvard Haugen for alltid positiv og hyggelig tone.
Elisabeth B. Solberg for tålmodighet og forståelse.
Eivind Frode Rinde for sin Guitar Player-tilgang, og for mye bra snowboard-kjøring.
Olav Solberg som har retta opp språket, og gitt gode tips.

Til slutt vil jeg takke Magnar Breivik for konstruktiv, engasjert og inspirerende veiledning, og for stor fleksibilitet i forhold til egen dagsorden (…).

Trondheim, 2002 – Jon Solberg